Barnedåp Adele Natalie

Søndag 3.9.201 ble Kim -Andrè og Ane Sofie si lillepia Adele Natali døpt i Sortland kirke20170903_114717

 

20170903_11003920170903_11001020170903_110043

Det startet med en dåpsprosesjon. Anton Punsvik er prest.

 

 

20170903_110059.jpg

Og her kommer de…

 

N20170903_105401.jpg

Noen av gjestene kom i tide.

21362359_990340391106143_268283603_o.jpg

 

 

20170903_114605.jpg

Besteforeldrene kom ogsåp. De hadde vært i dusjkø.

 

20170903_115049.jpg

Linnea var litt spent, hun- på hva som skulle skje.

 

20170903_115136.jpg

Spenningen stiger

20170903_120329.jpg

Gammel keltisk bønn…

Gudmor Maria leste.

Bak  prekestolen ble Adele døpt.

20170903_120828.jpg

Adele gjester- her sammen med pappa Kim og bestefar Olav

20170903_105721 (2).jpg

En stolt liten familie

Her er Adele sammen med farmor Anita Kristiansen

Arbeidsomt med dåpslue, gett.

 

20170903_120944

Her sammen med presten, Anton

20170903_121027.jpg

…og fadderene

 

Og med foreldrene…

Gudmor Maria

 

20170903_122942 (2).jpg

Mat må man ha…

 

Emilie er også med..

Gudmor kos

 

 

På tur til feiring

20170903_133933.jpg

Vakkert pyntet

Gjestene kommer…

21330576_990340454439470_1330043505_o

20170903_134502.jpg

Her foregår det noe…

20170903_134502

 

20170903_134500.jpg

 

 

 

 

Tøffe tatoveringer!

Benjamin og Alexander L

Ane Helen

Benjamin

Rikhart

20170903_134937.jpg

20170903_135448.jpg

Tante Eva

Linnea

20170903_140344.jpgBuffe

Ved bordet

20170903_162803.jpg

Vakkert pyntet

Gavebord

Sanderkos

20170903_150224

Koserunden!

Tante E20170903_150459 (2)

Sander har langt hår!

 

20170903_150420.jpg

 

20170903_151510.jpg

20170903_152101.jpg

To oldemødre

20170903_152202.jpg

Kyss nu, bane!

 

20170903_154643

Gudfar!

20170903_154649.jpg

Farmor Anita si pia

 

20170903_152508.jpg

Oldemor, farfar, farmor og Adele

Tante si…

 

20170903_154935

20170903_154743.jpg

20170903_155045

20170903_155211.jpg

20170903_160157 (2).jpg

20170903_160157.jpg

 

20170903_160307.jpg

…og der va dagen over!

Reklamer

«Arv og miljø»- Vigdis Hjort

9788202512736

Jeg har hørt «Arv og Miljø» på lydbok- lest  av forfatteren selv.

Det var en stor høreopplevelse av en tekst der fortellingen folder seg ut, i små kortpustede setninger- der smerte, fortrengte følelser og angst.

I fortellingen rulles et arveoppgjør opp. Et arveoppgjør som handler om mye mer enn kroner og ører-og hyttene på Hvaler.

Her er det kampen om sannheten – og hvordan fasaden betyr mer enn sannheten spille seg ut. En fantastisk fortellerglede- som gjør vondt.

«At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg..

Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv.

Les anmeldelse av boka:

 

 

 

Counsil of European Grandmothers

19477581_10155363610564882_6145388431375312198_o

Foto: Martina De Rosi

I helgen var jeg en av 23 «bestemødre» fra Europa som deltok på et treff i Trondheim i regi av grasrotbevegelsen Council of European grandmothers. Den ideelle organisasjonen er en avlegger av den internasjonale ringen med bestemødre fra urbefolkningen, Council of Thirteen Indigenous Grandmothers. Vi møttes torsdag klokka 16. På Pilgrimsgården( der deltakerne bodde)

Alle bestemødrene hadde med seg korn hjemmefra. Dette ble samlet inn  ved en trommeseremoni ved Nidelva.

Så gikk vi til mottakelse på rådhuset, hvor ordføreren bød på forfriskninger. 19429825_10155363644314882_7509315035486796885_n

Og der ventet to skoleklasser på oss. De hadde skrevet om hva de ville  overføre av verdier til sine barnebarn. De var glade for å være sammen med oss. Vi fikk høre om arbeidet de har gjort, og så ble de med til Holimannsgården og hadde et måltid sammen. Det var en hyggelig kveld med ungdommene.

19424388_10155363632689882_958107375837148989_n

Det var spente ungdommer vi traff. Alle hilste på hverandre.

19396637_10155356109969882_4445305409775062916_n

Vibeke Castberg Støren var vertinne for arrangementet. Hun hadde pyntet vakkert – sammen med søstra Ellen Støren og niesa Martina De Rosi. Alle tre la ned en formidabel innsats . All ære til dem for atn programmet gikk så glatt.

19424129_10155363672359882_3984826757902742258_n.jpg

Det manglet verken vått eller tørt. Alt var tenkt på.

19510190_10155363671914882_4608912804689274817_n

Det er enkelt å jobbe med relasjoner i vakre omgivelser.

Helga Langer, fra Tyskland følger godt med.

 

19424039_10155363673724882_5721152124726932145_n

Monika Abendroth -egentlig fra Tyskland men har bodd på Island i 40 år.

19510209_10155363712114882_8255630200587673525_n

Her er vi på vei opp til mølla for å male kornet vårt, og for å feire St. Hans på Sverresborg.

Her var kompaniet klart!

19437415_10155363715324882_5021859653560816734_n

…og så kom brudefølget

19424436_10155363830369882_505499710474756817_n

19467571_10155363716159882_6306575589201259604_o

Hestekarene…

…og vi ble klar til å male korn

 

19401807_10155363716914882_33505834509670269_o

Her er det Vibeke som viser Mary Grant fra Irland hvordan dette ble gjordt før.

19420818_10155363720539882_4765574513567121227_n (1)

Det var tilbud om å binde blomsterkranser; og det ville vi!

19399776_10155363791489882_7324603657281491737_n

Toni, Sabina, Helga, Madeleine, Aldona og  Mary.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Ferdigmalt!

19420794_10155363794189882_8280724350713506927_n

19420684_10155363909809882_7130574630362864696_n

Her er den gamle møllesteinen vi brukte.

 

19437556_10155363908814882_8869437624490393409_n

Så ble bålet tent; etter dans og rømmegrøt!

Lørdagmorgen fikk vi en gave: seniorkoret kom og sang for oss.

19420581_10155363902859882_2208271525094464964_n

Så hadde vi folkemøte.

adresseavisa kom og laget reportasje.

På Lian «Empati med naturen»

19400325_10155360258844882_2379491822327332328_o

Etterpå var det mat og sosialt samvær.

19420548_10155363954739882_5186014031092734163_n

Søndag  ble brødet bakt av felllesmalt korn delt.

19399763_10155363954889882_470329134715627214_n

19399532_10155363954999882_2170871441757189390_n

19275059_10155363955124882_4559260498793803280_n

19429844_10155363955289882_8472061907114215040_n

Avslutning på «To tårn»

19399518_10155363955709882_4931758962154859371_n

19399600_10155363907759882_6722889652878759160_n (1)

Firenze i april 2018

Europeiske bestemødre webpage

The 13 indigious grandmothers

«Ekspedisjonen»- Min kjærlighetshistorie Bea Uusma

 

19059653_10155324259829882_9028860653258575383_n

Jeg har lest boka med stort glede.

Dette er en faglitterær vandring i ballongferden til ingeniøs Andrèe som startet 11. juli 1897. Ekspedisjonen forsvant, og etter 33 år ble de tre deltakerne funnet på Kvitøya. Her lå også dagbøkene til ekspedisjonens medlemmer. Men- det er også noe mer. Det er Beas søken i seg selv- og i omgivelsene, som hun ærlig og nitid nedtegner. Det gir boka to dimensjoner; Den historiske – og den personlige. Disse to perspektivene veksler, og vi får følge Beas lengsel og leting innen mange fagområder og mange år.

Fra forlaget Cappelen Damm står det: I de tettskrevne dagbøkene kan vi lese hvordan de etter bare noen få dagers luftferd blir tvunget til å nødlande på pakkisen, og hvordan de i måneder forsøker å ta seg tilbake til fastlandet. Tre menn med minimale kunnskaper om arktiske forhold, midt i et hvitt mareritt. Når de går i land på Kvitøya, opphører plutselig alle notater.

I snart hundre år har polarforskere, journalister og leger forsøkt å løse gåten. Hva hendte egentlig på øya? Hvorfor døde de tre ekspedisjonsmedlemmene, til tross for at de hadde store mengder proviant, varme klær, kassevis med ammunisjon og tre fungerende geværer?

Og om forfatteren:

Bea Uusma, lege og forfatter, bestemmer seg for å finne svaret. Hun graver i arkiver og i polarområdenes permafrosne jordlag. Hun reiser til Nordpolen med en isbryter og over pakkisen med helikopter. Hun tilbakeviser vedtatte teorier og finner helt nye beviser. Historien om verdens mest mislykkede ekspedisjon rommer laboratorieprøver, forvitrede dagboksider og et stjålet ribben i en vattert konvolutt på ICA.

Men dette er også en fortelling om Bea selv. Hvorfor blir en usedvanlig makelig anlagt person som hater å fryse, besatt av en hundre år gammel polarekspedisjon og vier livet sitt til å følge igjensnødde fotspor? Stadig på riktig sted, men til helt feil tid.

Det er nettopp Beas engasjement og lidenskap som fasinerer meg; og som er en driver for hennes utrettelige arbeid mot å finne svar. Det er hennes tanker om materialet hun behandler som gir krydder til fortellingen om Andrès ferd. I tillegg forstørrer hun de små fortellingenre som gir mening i den store fortellingen- for hvem vil vel glemme dette kortet etter å ha lest boka?

19113926_10155325218709882_2536112585588961120_n.jpg

Dette kortet har en sentral plass i materialet, og annas kjærlighetskraft får henne til å skrive om hjertet sitt i testamentet. Det sier mye om kjærlighets kraft!

 

 

19221687_10155324303599882_7887676673927484408_o

Her er Bea kommet til Kvitøya; etter femten år, og det hun finner der- og måten hun behandler materialet på- det er en detektiv verdig.

 

19095421_10155325174714882_3250941885785808296_o

…om Kvitøya.  og boka- det vakte den slumrende lengselen mot arktis i meg. Tenk om jeg en dag kan få stå på rullesteinene på Kvitøya…I Andre og Beas fotspor? Da vil jeg ikke tenke at det er for seint- for Bea har vært der- og hun har nedtegnet fortellingen til oss- sånn at vi kan ha noen flere svar.

Takk for leseropplevelsen, Bea.

 

om Bea Uusma

 

Om boka Cappelen Damms omtale

Bea snakker om boka

 

Intervju av Bea

«En søster i mitt hus»- Linda Olsson

linda

Her er forlagets beskrivelse:

«Linda Olsson har skrevet seg rett inn i lesernes hjerter med sine relasjons romaner. Nå er hun tilbake med en ny, sterk og stille fortelling som sitter lenge i leseren. Søstrene Maria og Emma har ikke sett hverandre siden moren døde to år tidligere. Nå kommer Emma på besøk til Marias hus i Spania. I begynnelsen er forholdet dem i mellom anstrengt. Maria bor alene og opplever at Emma forstyrrer livet hennes. Men gradvis går samtalene inn på et dypere spor, og minnene fra barndommen dukker opp. Til slutt må de begynne å prate om det unevnelige. Om søsteren de mistet. Den mest elskede av dem, hun som døde. Med psykologisk klarhet skildrer Linda Olsson de to søstrenes tilværelse, og hvordan livet deres har blitt formet av den barndommen de delte, og samtidig ikke delte. Det er en historie om hvor fjernt vi kan være dem som står oss nærmest. Linda Olsson (født 1948) vokste opp i Stockholm der hun studerte jus. Hun flyttet fra Sverige i 1986 og bodde blant annet i England, Kenya, Singapore og Japan. Linda Olsson arbeidet tidligere i bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned i Auckland i New Zealand der hun nå bor.»

Boka er en liten skatt.  I denne boka bruker Linda et nåtidsgrep, og hun antyder helt fra starten av at vi ikke vet alt; langsomt får vi som lesere informasjon om de vanskelig underliggende tema.

Boka er rørende, om tap og følelser vi ikke har lyst å snakke om- men som vi noen ganger er tvunget til å møte.

I denne boka ender det med større nærhet; slik er det ikke alltid.

 

Mitt møte med Linda Olsson i auckland våren 2016:

lindao

Føtter- ren lykke Midtnorsk Fortellerforum

 

 

18342096_10155217251629882_9143904265455949075_n

I dag hadde Midtnorsk Fortellerforum  arrangementet» Føtter -Ren lykke» på RAV i Kongensgt 85.

Hege Kristin Høyem  er fotterapaut og fortalte om stell av føtter. Kari, Ingunn, Elsa, Eva Maria og jeg fortalte historier. Tove Anita  hadde om føtter i språket,og Vibeke fortalte om lamaer.

Jeg ble veldig berørt av Karis fortelling om van i mange former.

Her er min fortelling:

Føtter

Det er mange fortellinger om at mennesker opp gjennom historien har vasket føttene på andre. Den for oss mest kjente fortellingen er da Jesus vasket disiplenes føtter under det siste måltidet.

I tidligere tider var føttene folks fremkomstmiddel, de er ikke uten grunn de er kalt for «Apostlenes hester». Derfor ble føttene støvete og såre og trengte en vask og lindrende kremer.

Det er ikke bare historisk vi vasker føttene til hverandre. Det gjør vi i dag også.Nå skal jeg fortelle om min lange praksis som fotsteller.

Min bestemor fikk grå stær da jeg var liten jente på 1960 tallet. Da kunne hun ikke lengre stelle føttene sine. Jeg var fast negleklipper. Men for å få utført klippingen måtte føttene først settes i vann. Det begynte med at mor fylte den store vannkjelen og satte den på atterhollet på komfyren og der skulle vannet varmes til kokepunktet.  Så fant jeg frem sinkbaljen, og et rent håndkle, samt grønnsakskaupen. Ja, det var grønnsåpe i hard form den gangen. Når vannet var vannet var kokt, tømte  mor det i baljen. Jeg pumpet vann i vannausa og pisket ut grønnsåpe . Nå var vi klare.

Mor satte føttene i det varme vannet som nå duftet av grønnsåpe.

Jeg satt på puffen ved siden av henne, og så pratet vi: om alt og ingenting. Om slekt og om hverdagen, om nåtid og fortid.

Etter en stund blir vi enig om å starte. Jeg løfter den ene foten opp av det varme vannet, og tørker den. Nå er huden skrukkete og myk, og de ellers så harde neglene, er nå myke og lett å klippe. Jeg tar neglesaksen og klipper neglene. Etterpå kjenner mor om det er noe spisse kanter. Dette er viktig kvalitetssikring. Spisse negler kan lage hull i strømpebuksene, og det vil hun ikke ha. For mor er vant til å være nøysom, og å ta vare på tingene sine.

Noen ganger har mor fotkrem, og da smører jeg inn foten. Etterpå er det samme runden med andre foten.

Etterpå tømmer vi ut vannet, vasker sinkbaljen og henger opp håndkleet.

Som barn var det viktig med rollen som en som kunne hjelpe. Jeg hadde en viktig rolle. En klem og et takk er lønnen.

Etter at bestemoren min døde, har jeg fortsatt praksisen som fotbader. Når jeg får besøk av venner, tilbyr jeg ofte fotbad- men da er det gjensidig utveksling og massasje! Mens jeg steller føttene på vennene mine, er vi nær hverandre og jeg gleder meg til det er min tur.

Om du spør meg, så finnes det ikke noe bedre enn å møtes over et fotbad.

Fotbad1

Fotbad2.jpg

Fotbad3.jpg

 

 

 

 

 

 

 

Arbeidshelg; om skriving e «arbeid»?

Rina.jpg

I dag har jeg lyst til å fortelle om tilfeldigheter. Tilfeldigheter kan vise seg å bli en stor lykke.  Tilfeldighetene gjorde at rina Nicolaisen tok kontakt med meg etter å ha lest «Spesialpedagogikk «4/16, hvor jeg hadde skrevet om arbeid ifosterhjem, basert på barneboka «Det knuste hjertet».  Hun var også interessert i tema; hadde mye erfaring- og hun hadde drømmen om en bok om arbeidet i fosterhjem. Det hadde jeg også! Tenk å treffe noen som bærer på den samme drømmen som deg selv?  Det er en gave det!

Vi begynte å jobbe sammen om et forord- en innholdsfortegnelse, og vi begynte å skrive. Vi sendte ideen vår til forlag, og interesseorganisasjoner, men møtte i grunnen mye «nei – prøv noen andre»…. Etter mye motbør holder vi nå på; vi har kontakt med et forlag som muligens er interessert…Det er enda en vei å gå- men nå har vi fått såpass konkrete tilbakemeldinger at vi kan jobbe videre. Det kjennes godt!

Vi er begge sikre på at bok skal det bli; nå har vi møttes en gang i Bodø, og i helga her. Etter to intense dager er vi på sporet!  Arbeid? Ja, og nei- for dette er det lysten som er drivverket i. 14708149_1352128024805483_487725390940380028_n

Og her er boka som var grunnen til at vi møttes:

Sangen til boka; «Hold godt om mæ»

rina2

..og trur du ikkje ho klepte sæ på turen heim.

 

Ho mor Sofie

Sofie

Sofie Kristine ( Olsen) Lorentsen har fødselsdag i dag. Hun var født på gården Frydenlund i Bø i Vesterålen. Eldste datter av foreldre Hansine ( Kristiansen) fra Ringstad og Johan Olsen fra Oksbøl.

Sofie ble min bestemor; hennes yngste barn- av 10 , var mamman min.

Sofie traff Olaf Sigvard Lorentsen fra Haugnes, og i 1913 fiftet de seg, og flyttet inn i et hus på Haugnes . der ble de boende. Olaf døde i 19762. Da hadde ho mor fått grå stær, og trengte hjelp til mange ting man trenger øyne til. Det ble til at jeg ofte var hennes øyne. Jeg leste brev, hjalp henne å finne varer på butikken, klippet tånegler og rullet hår. Vi hadde mye å gjøre med hverandre. Derfor fikk vi en sterk samhørighet.

Mor døde i februar 1981. Jeg savner henne enda.

Gratulerer med dagen, mor!

601252_10151008487586145_688160107_n

 

 

10606328_10153172727659882_7804843125584600882_n

1959528_10153172729584882_3813326589349309716_n

15181449_1378548485496770_3438010645885121677_n«Det e enda lys hos ho Sofie» Akvarell Inger Kaurin